Plutselig skjer det ting man ikke er herre over og gjerne skjer det mange ting samtidig. En ting er sikkert og det er at ingenting er sikkert.

Dette skulle være det året jeg skulle forberede Solo til NM for siste gang, trodde jeg. Og ja hun skal gå NM, men uten forberedelser. Lang historie kort: Etter forrige løpetid fikk hun en liten kul i bakerste patte, den var rund og uskyldig- så ingen grunn til bekymring. Så kom løpetiden igjen i februar og en stund etter løpetiden  forandret kulen seg og det kom en liten en til under patten forran. Den lille vokste fort, og veterinæren så alvorlig på meg og sa – den vil jeg helst fjerne i løpet av en måned. OK – bestilte time til uka etter 23.april. Så Solo ble opert da og operasjonen gikk bra, kuler ble fjernt og i tillegg ble hun sterilisert for å forhindre at det kommer kuler tilbake. I skrivende stund er det gått 6 dager siden operasjonen og etter et par urolige netter har det gått bra. Sårene gror fint.  Solo må gå med skjerm, for det nederste stinget sitter så langt ned at hun fint rekker å slikke – og det gjør hun så fort jeg snur ryggen til. Men hun takler skjermen fint  – nesten morsomt hvis jeg mister mat på gulvet, da stuper hun fram og fanger det jeg mistet med skjermen – ikke snakk om at noen andre skal få nei 🙂

Muffin stiller opp for mamman sin 🙂

Nå er det bare en uke igjen før stingene skal tas og så en uke med rolige turer på Solo før hun kan begynne å trene agility igjen. Jeg har allerede sett tendensen til en leken Solo 🙂 så jeg dette skal gå bra tror jeg.

Muffin lider nok litt av at Solo er syk og har måttet finne seg i å få en treningspause hun også. Idag følte jeg imidlertid at jeg kunne gå fra Solo noen timer og Muffin fikk et nattgammelt spor og en tur i skogen men springervennene sine.

Muffin og Squash koser seg i lyngen når vi setter oss ned å nyter skogens ro.

Pappa er blitt alvorlig syk også, han ligger på sykehus og det blir mange besøk dit. Nå trenger vi noen gode vibrasjoner og tanker så han kommer seg og blir frisk igjen.