Det eneste jeg har oppnådd i helgen er å opprettholde farten til Solo. Og det er mulig at det har økt også, for jeg har ikke klart å holde følge med henne og ikke har vi vært på nett heller. 6 disk av 6 mulige ble det – «same procedure as last year»
hva i all verden er det med den hallen i Mjøndalen?
Husker ikke gårsdagen – den er glemt.

Dagen i dag startet med at vi ble stoppet etter første hinder av dommer Kirsten fordi tidtakersystemet ikke fungerte som det skulle. Da jeg skulle starte om igjen ble jeg helt skjelven  – alle kom med gode råd fra sidelinjen og jeg var helt blåst i hodet – vi var ikke på nett og Solo kom ut av tunellen føk bak bena mine over feil hinder og ute var vi. Kirsten så oppriktig lei seg ut der hun sto. Men men, man skal jo takle sånne ting også og den erfaringen er fin å ta med seg videre for dette kan skje igjen.

 Det hyggeligste i helgen var etter at vi disket i hoppløpet og før vi disket i lagløpet idag.

Hoppbanen i dag var kjempefin og jeg bestemte meg for å gå den ferdig uansett hvordan det gikk – og «heldigvis» disket vi i tunellen så jeg fikk summet meg for å gå videre. Jeg førte ikke optimalt – ble litt passiv i føringen så vi fikk store svinger men Solo fikk gå hele banen i full fart.

Lagløpet gikk helt supert til det var igjen 4 hinder. Jeg jobbet fine felter, hadde tenkt å snurre etter vippa man rakk ikke – hun var i bakken før jeg var ved feltet og det ble litt tull før jeg sendte henne videre. Må huske på at hun går best forran meg og at det ikke er noe problem å krysse bak henne. Så gikk det på skinner helt til slutten og da fyker hun til venstre og over målhinderet istedet for gjennom tunnellen fordi jeg overkompanserte i svingen før for å unngå et annet hinder. GJENNOM ropte jeg alt for sent og hun styrter tilbake og vi tar innspurten supert.

«Ååå så fint hun går den hunden din» har jeg fått høre flere ganger i helgen 🙂 For en fart ! og det er kjempegøy å høre for det er jo det jeg jobber for. Det er bare skrekkelig ergerlig å ikke klare å gjennomføre et eneste løp. MEN, det går opp og ned her i verden og ihvertfall på agilitybanen. Så det går nok snart opp igjen 🙂

Ellers har det vært en kjempekoselig helg – det er jo så mange hyggelige folk og som Rolf sa da jeg spurte om det var ledige hytter i Arendal «vi er jo som en stor familie alle vi som reiser rundt på stevner helg etter helg» og det er jammen sant 🙂

Tusen takk til alle for hyggelig og trøstende ord etter alle diskene – neste helg skal vi gå uoffisielt på Hellerud før det er pause med konkurranser en stund så jeg håper jeg finner igjen rytmen da så vi får en opptur igjen 🙂